Albert Camus
Faksimile fra oppslag om ulykken
Albert Camus
Faksimile fra oppslag om ulykken
Pesten
Thierry Dubois går utenpå de fleste serietegnere når det gjelder biler og landeveismiljø. I boken om det som en gang var Riksvei 7 minnes han forsiktig den fatale Camus-turen.
Pesten
Da den franske Facel Vega foreningen gjorde en 50-års markering i 2010 var også Thierry Dubois der med et spesialtegnet kort til alle medlemmene.
Hestekrefter av Lars Mytting med Facel Vega
Foto. Gyldendal
Pesten
Purfino Rubirosa kjørte inn i et tre med sin Ferrari 250 GT Cabriolet midt på natta - Foro: Ina.fr
Pesten
Purfino Rubirosa kjørte inn i et tre med sin Ferrari 250 GT Cabriolet midt på natta - Foro: Ina.fr
France-soir
Ikke før dette bildet ble vist, to uker etter ulykken, trodde vi på at Francois Sagan virkelig levde. Hun ble behandlet med bl.a. Palfium 875 – et morfin-preparat. Hun sa senere at dette hadde gjort henne dopavhengig (fortrinnsvis opium og alkohol) resten av livet.

Bestselger-leser? Velkommen etter

Pesten, skrevet av Albert Camus, er blitt bestselger ser vi. På grunn av en pågående pest, åpenbart. Vi hadde helt andre, og egentlig mye kvalmere, utløsende faktorer for interessen.

Publisert Sist oppdatert

Når jeg tenker på det, var det egentlig litt morbid det hele.

Fascinasjonen over kjendiser og bilulykker. Det hadde selvfølgelig med det å gjøre at det som regel dreide seg om ganske kvasse biler når noe skjedde med sånne.

Da Clifford Brown og Richie Powell døde i samme bilkrasjet, og Scott La Faro fulgte etter litt senere, var interessen bare betinget av at jeg også rotet med litt jazz på den tiden.

Og dersom det var en racerfører eller åtte som døde, ble det litt sånn - hva så? Det er jo jobben deres. Kanskje unntatt Mike Hawthorne, forresten, han hadde på et underlig vis greid å skape seg en egen personlighet.

Jo forresten – Purfino Rubirosa vakte også litt gjenklang. Fra Den Dominikanske Republikk med diplomatbeskyttelse, den villeste racerkjører, og playboy av slike dimensjoner at kelnerne på Maxim’s i Paris døpte sine største pepperkverner for Rubirosaer.

At han skulle blitt død da han kjørte inn i et tre med sin Ferrari 250 GT Cabriolet midt på natta, dritings etter å ha feiret at han hadde vært på laget som vant det franske polo-mesterskapet, vakte også en viss interesse hos en som fremdeles, mer enn 20 år gammel, slukte kjendisdødsfall så sant bare bilen var fet.

James Dean satte selvfølgelig spor, og gjorde at jeg måtte snike for å komme inn på Ung Rebell. Men jeg skal ikke påstå at jeg begynte å lese Steinbeck fordi James Dean også hadde spilt i Øst for Eden.

Derimot leste jeg en ett år gammel utgave av «Vel Møtt Vemod» fordi jeg trodde Francois Sagan var blitt drept da hun dro av landeveien med sin åpne Aston DB 2/4. Den var litt tøff den ulykken, de tre passasjerene var blitt kastet ut, men hun satt der i to timer før de fikk henne fri.

Ikke før 14 dager senere ble det bekreftet at hun overlevde, men da var skaden allerede skjedd. Da hadde jeg lært alt fra denne nøkkelromanen om overfladisk ungdom med pappas penger og drikking og dop og damer (eller omvendt).

Sagan selv hadde jommen gjort mye ut av det allerede. Boka kom i 1954 – det første hun skaffet da var en Jaguar XK 140. (Gjett om det var bilder i ukebladene?)

Min evige respekt fikk hun da hun overtok den Gordinien som Maurice Trintignant og Harry Schell kjørte til sjetteplass på Le Mans i 1953 – en hardbarka racerbil på landeveien. Og dama var egentlig ganske sped.

Så kom Aston Martinen og mange underlige eventyr. Mange flere bøker også.

Men dagens tema er altså Pesten, og da selvfølgelig Albert Camus.

Han satt sammen med forleggeren sin, Michel Gallimard, i det andre hjemmet sitt, i Lourmarin. Litt nord for Aix en Provence. Det eneste som er tilbake av ham der er Rue Albert Camus med en pizzarestaurant i nr. 2.

Selskapet skulle hjem til Paris, Camus ville helst ta toget – biler gjorde ham nervøs. Kona valgte å ta toget fra Avignon, men av en eller annen grunn ble Camus med Gallimard, fruen, dattera og en terrier som het Floc – og de dro av gårde en søndag formiddag i Gallimards bil.

Ikke en hvilkensomhelst bil nei – en Facel Vega HK 500. Fransk stil, amerikansk V åtter. Stirling Moss var Facel-ambassadør, kjørte fra løp til løp i en Facel Exellence og skrøt veldig av den.

Hvis du lurer på Facel Vega så hent opp Lars Myttings «Hestekrefter» fra 2006 og ta en titt på omslaget. Du får en god beskrivelse av Facel-følelsen i boka – og plutselig når jeg leste den om igjen begynte jeg å få en følelse av at også denne Facel’en, som på siste side slet for å få grep på snøglatt vei med en potent V åtter under panseret, også skulle få en Camus-skjebne.

Glem det. Akkurat denne turen kunne jeg fortelle deg mengder om. Jeg har vært i Orange der de spiste lunch, jeg har også spist på Chapon Fin i Thoissey der de overnattet (tre måneder etter at de hadde vært der gikk herberget over til kun lukkede selskap helt til cirka 1990) og jeg har bodd på Hotel de Paris et de la Poste i Sense – der de spiste lunch mandag. De på vei til Paris, jeg til Fontainbleu.

Og jeg har vært i Villeblevin, dit den døde ble fraktet og der myndighetene satte opp en fontene på torget med noen linjer fra Sisyfos-essayet hans. Jeg er ikke sikker, men jeg tror det var den med «Alt som gjør livet rikere, øker samtidig dets absurditet».

Sist jeg så det var det ikke antydning av vann der, den var blitt en svær, ganske rotete, blomsterpotte på torget og teksten var ikke særlig lesbar..

Kollisjonen med et tre på veisiden var åpenbart voldsomt. Mor og datter i baksete klarte seg, bikkja stakk og ble aldri sett igjen. Gallimard døde etter fem dager og Camus var død da de endelig fikk ham ut av fronruteåpningen. Ironisk nok, man fant en togbillett for turen i lommen hans.

Bilen var splittet som en råtten appelsin som noen hadde tråkket på. Mengder av teorier om ulykken. 160 km/t var uansett for mye. Svake eikehjul som knakk? Bremsefading? Slitte dekk?

40 år senere dukket Giovanni Catelli opp med en artikkel i Corriere della Sera, og deretter en bok, som hevdet at det var KGB som hadde vært ute etter Camus og hadde sabotert bilen.

Grunnen skulle være at mens sjefseksistensialistene på Cafe Flor og Le Deux Magots, sånne som Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir, stadig fant unnskyldninger for hva Stalin og Sovjet drev med, var Camus sin holdning til for eksempel invasjonen i Ungarn overhodet ikke til å ta feil av.

På den tiden fikk man kjøpt storformat-magasinet l’Automobile hos Narvesen. Februar 1960-utgaven har en saftig beskrivelse av hendelsen med fotos av vraket og en praktfull tegning der bilen sveiver fra tre til tre som en flipperkule før den folder seg rundt det siste.

Det var det året jeg bestemte meg for å ta artium, tross alt, og gikk opp som privatist.

Formannen for privatist-øvelsene het Angell Wiik og hadde vært min lektor i fransk i årene jeg rota rundt på Katta uten å lære noe som helst. Han oversatte hele den makabre reportasjen for meg og så stilte han Nobelpris-forfatterens bøker til disposisjon.

Tilståelse: Pesten var ikke den første Camus-boken jeg leste, for jeg oppdaget at det var en som het the Rebel (Ikke oversatt til norsk før i 1995 tror jeg).

Hvordan kunne jeg vite at James Dean filmen av samme navn slett ikke var basert på det verket?

Snarere tvert imot, kan man si.

Men slik gikk det altså til at jeg leste årets bestselger før deg.

Se video fra ulykkesstedet

Powered by Labrador CMS