bilde
Heia Norge: En veldig personlig hyllest
Dette er sak nr. 50.000 på BilNorge. Et så rundt tall må feires. Det gjør vi med å hylle det og de som har inspirert oss mest og gitt oss det aller beste stoffet.

Siden jeg er den eldste her, og kanskje har vært den mest ordrike på disse sidene siden vi startet opp i 1996, har jeg ranet til meg denne æres-jubileumsplassen.

Nå er det nemlig på tide at jeg hyller norske myndigheter for alt de har hjulpet meg med opp gjennom årene.

Du tror kanskje at første klasse til Brasil for å se en ny bil som sto på brygga her hjemme tre uker etter, eller førsteklasses hotell på toppen av Tokyos høyeste for å gå på bilutstillingen der, eller cabriolet-introduksjon på veien mellom LA og SanFran, eller et vræl gjennom Italia på det historiske Mille Miglia, eller en kveld med Juan Manuel Fangio, eller å være en del av Monacos Grand Prix fra en terrasse over banen, eller 308 km/t på en motorsykkel på prøvebanen til Michelin, eller kjøring av 40 tonn Ford Transcontinental med Bob Lutz ved siden av, eller en radiator ut av veggen slik at den sto i speilglassruta på Dorchester mens vannet sprutet – for ikke å snakke om diamant-kort på all verdens flyselskaper med millioner av poeng for reiser andre har betalt for…

Du tror kanskje det er slike ting som har holdt liv i ordflommen de siste 60 årene?

Feil!

Det er myndighetene.

Ingen har gitt meg så mange grunner til hoderystende skriving.

Bare en sånn ting som varebiler. For lenge siden kunne du for eksempel kjøpe en stasjonsvogn, med personbilavgifter. Så tettet du igjen vinduene, tok 20 svart/hvitt bilder med den gamle Kodaken din, sendte dem inn til bilsakkyndige, de bekreftet at nå hadde du varebil og via andre byråkratiske veier fikk du tilbake avgiften.

Vi fikk skilleveggen bak, og den såkalte "Statskassa". Hvor morsomt var det ikke å rapportere fra styrketester av veggen, der en bilsakkyndig la seg på ryggen i varerommet og sparket. Fotografiet av gummistøvvelavtrykket på finerplata var ubetalelig.

Vi fikk perioden der personbiler ble bygd om til varebiler, eller en Porsche 924 kunne bli avgiftsfri pickup.

En av våre profilerte importører hadde ombyggingsverksted på danskebåten, han re-eksporterte sine ufortollede personbiler og importerte dem – etter at de hadde snudd i Danmark, som varebiler.

Og hva med varebilene som plutselig kunne bli minibusser og kjøre i kollektivfelt?

Bare et lite avsnitt i myndighetenes fantastiske innspill til en såkalt motorjournalist.

Tenk på drivstoff. Det er nok å nevne diesel. Sunnere enn gulrøtter ett år. Død og fordervelse det neste.

Så plutselig er strøm frelsen – med en batteri-kjemi vi fremdeles ikke aner antydninger av omfanget av, og med en høyspent-teknologi vi er langt fra fortrolige med og som vil – vedder jeg på – ganske snart få forsikringspremier til å skyte i været. 

Nå forkynner de samme geniene at forbrenningsmotoren er død. Snakk om selvoppfyllende prognoser.

Men hvorfor ikke gi den en sjanse til? Er biodrivstoff virkelig verre enn barneslaver i Kongo? Teknologien har opp gjennom årene, som regel på tross av myndigheter og politikere, hatt en enestående evne til å finne nye veier.

Ta førerkort. Lov til å kjøre halvtunge lastebiler på personbilkortet. SÅ er det ikke lov. Med mindre du får et stempel, som du så må få stemplet på nytt med jevne mellomrom. Moro.

Plutselig må vi geriatrikere fornye førerkortet hver uke omtrent. Plutselig må vi det kanskje ikke allikevel. Det bedret visst ikke trafikksikkerheten.

Ta avgifter!

Melkeku er ikke fornavnet en gang. Bilen var en gang utstyrt med luksusavgift.

Luksus!

Jeg vet ikke når den bilfiendtlige holdningen egentlig oppsto? Gerhardsen? Bratteli? 30-tallet? Rett etter første verdenskrig?

Noen bør skrive en sosiologi-avhandling om dette. 

Og nå har politikerne de siste 15 årene forsøkt seg med et avgiftsregime som skal ta høyde for den teknologiske utviklingen. Snublet hele veien.

Nå sist med WLTP som kan bli den rene katastrofen.

Her er mitt neste veddemål: de første oppsigelsesvarslene i bilbransjen er ute hos ansatte i løpet av juni.

Dette som har vært sikre arbeidsplasser i en landsomfattende kjede kompetente salgs- og servicefolk (ikke glem den rolle bilverksteder og mekanikere har spilt opp gjennom årene, bil er ikke bare salg og brukte vrak) står nå og vakler.

Ikke på grunn av naturlig nedskalering som alle ser kommer, men fordi myndighetene har sagt ja til noe de ikke ser konsekvensene av. Og altfor seint kommer de på banen, de som dette har konsekvenser for.

Hvor er de som organiserer bransje og ansatte? Hvorfor er det ingen som protesterer mot en politikk som i praksis er mer planøkonomi enn vi opplevde i den gamle Sovjet-Unionen.

Jeg er glad til.

Det er alt dette surret – det går fra ekstrem komikk til dype tragedier – som er det som holder skrivegleden og engasjementet og nysgjerrigheten vedlike.

Og som skal gi dere svært meget av innholdet også i de neste 50.000 BilNorge-artiklene fremover. 

At det blir en tur til superbil-weekend i Torino neste helg, og deretter et utenlandsmøte med en spennende batteridrevet varebil, er bare toppen av en fabelaktig kransekake.

Selve kaka, den er det det offentlige som byr på.

Heia Norge!

Del på facebook   twitter
Annonse: