– Fremtiden er liten og kjapp

Jeg har allerede fortalt om e.Go. En kommende tysk bybil som Bosch har bidratt mye til. Harald Kröger heter han som først og fremst fronter denne satsingen.

Han minnet om befolkningsutviklingen (2,5 milliarder i 1950, i 2000 passerte vi 6 milliarder og nå har i for lengst passert 7,5.)

Spennende nok det, men poenget hans var at i 2050 – aller senest – vil det bo 6 milliarder mennesker i storbyer. Hvordan verden vil løse sine transportproblemer da får vi se på, men underveis må det gjøres noe, sa han.

En av løsningene han virkelig tror på er allerede under full utvikling: små og elektriske i byene. Små firehjulinger, type Twizy – eller e.Go – er et av svarene. Men det kan gjøres enda kjappere og enda mer effektivt, mente han, og pekte på små tohjulinger.

Jeg visste at det ble produsert snaue 100 millioner biler per år, men han fortalte at det ble bygget like mange elektriske tohjulinger, og der er takten skikkelig økende. Det overrasket.

Hvorfor Bosch synes det er interessant?

Jo, de har utviklet et batteri / kontroller & lader / motor-sett for 48 Volt. Det betyr at vi er så langt unna høyspent at hvem som helst kan jobbe på dem. Komponentene er også så lett skalerbare at de kan brukes på alt fra sparkesykler til lukkede småbiler.

Nå var det derfor ikke bare den ene bybilen de viste frem ved sommerens tekniske presentasjoner på testbanen ved Boxberg. Kröger hadde et par eksempler på de to-hjulede med seg også.

Den første var hel-tysk. I gamle dager het den Schwalbe – like mye et symbol på DDR-transport som Trabant var.

Nå har den gjenoppstått som E-Schwalbe, like retro uttapå som den Cezetaen vi fortalte om for en stund siden. Og supermoderne på innsiden.

Her er standard-drivlinjen fra Bosch skalert til et 2,4 kW Li-ion batteri, motoren er på 4 kW. Rekkevidden er på 63 km, men du har muligheter for å få med en batteripakke til – da økes den til 125 km.

Og vi snakker altså forholdsvis veloppdragne 48 Volt og en ladetid, rett-i-veggen, på halvannen time. Toppfarten er beskjeden, 45 km/t – men det er bygget inn muligheter for å velge fire forskjellige kjøremodi her.

Jeg prøvde den, det går faktisk an å hente frem en «gøy-å-kjøre» modus der du bruker under frem sekunder på å nå toppfart.

Nedturen var et skikkelig glætt 4,4 tommers digital display i stedet for en god, retro klokke, men man kan vel ikke få alt som man vil?

Den andre scooteren kom fra Taiwan, var moderne hele veien – utseendet virket som en forlengelse av en den styrthjelmen som har plass under setet, skikkelig rund – og het Gogoro.

Denne er imidlertid mer enn bare en scooter, den er et element i et omfattende delings-program.

Bosch er en begeistret partner i denne aktiviteten (jeg behøver vel ikke nevne hva som ligger under dette skallet da?) og har hatt et scooter-delingssystem gående i Berlin et års tid nå. Det er vel snart 1000 slike på gatene der nå.

Og i forrige uke lanserte man Coup – som programmet heter – i Paris. 600 slike triller det der nå, og det hele organiseres selvfølgelig ved hjelp av en app, der man både kan reservere og lokalisere kjøretøyet.

Den kan kjøres med vanlig bil-lapp og all forsikring er bakt inn i prisen – som nå ligger på € 3 per 30 minutter i Berlin og 4 euro i Paris.

Disse scooterne har en rekkevidde på rundt 100 kilometer, men ladestatus blir hele tiden overvåket sentralt og man har en gjeng ute på gatene som bytter batteriene rett i scooteren, i stedet for at de lades (akkurat som de som flytter bysyklene).

Harald Kröger fortalte imidlertid om ett problem de hadde møtt på, egentlig hadde ikke ingeniørene tenkt på det, og man lurte fremdeles på hva som kunne gjøres med det:

Det viste seg at om morgenen var det svært få kvinner som brukte tilbudet i Berlin. Men hjem var det god kjønnsmix. Årsaken var selvfølgelig frisyre og hjelm. Han regnet ikke med at problemet ville bli mindre nå, i Paris, men noen løsning så han ikke sist vi snakket med ham.