Russisk kunst på 4 hjul

Jeg satt og lette etter bilder til den Lada-historien vi hadde for noen dager siden. Nok en gang fikk jeg bekreftet – det er de underligste ting som dukker opp når man roter rundt i Sybersbakk – eller hva det heter der ute.

Det dukket opp en side, mange år gammel, som het Life in Russia, med bilder av dette praktfulle karosseriet.

Du kunne stilt den opp i hvilket som helst prestisjetungt amerikansk bilmuseum og fortalt at dette var et av mesterverkene fra amerikansk karosseri-håndverk på 30-tallet. Ingen ville sagt deg i mot.

Men historien er mye mer spennende.

Sovjets bilindustri var ikke spesielt godt utviklet. Det var tunge lastebiler – ellers var det spedt. Noe personbil fantes riktignok, stort sett basert på amerikanske modeller.

Stålmannen
Så var det ZIS da. En fabrikk oppkalt etter Stalin, dit de hentet en russisk konstruksjon som het GAZ-GL1 – en temmelig håpløs bil.

Men noen unge designere hos ZIL, leser jeg så øyet blir stort og vått, tegnet og utviklet denne bilen. De tenkte racing, men det ble jo en ganske heftig sportsbil – som gubben selv, Josef Stalin, godkjente til fabrikasjon.

Hvor dekadente var man ikke i Moskva i 1930-årene!

Det skjedde ting med det mekaniske. Krengningsdempere, for eksempel, og vakuum-servo for bremsene. Rekke-åtteren økte fra 5755 ccm til 6060, og de hentet ut 141 hester derfra, opprinnelig kom det 90. Ved lystige 3.300 omdreininger.

Men det var kulissene det skjedde mest med.

Redesignet
Opprinnelig var bilen 6 meter lang, 2 meter bred og veide 2,5 tonn. Ungkommunistene som jobbet med prosjektet fikk klar ordre om, blant annet, å senke vekten med 5-600 kg. Noe de så vidt klarte, men det de virkelig klarte var å skape en sportscoupé med skikkelig edge.

Opprinnelig hadde den til og med et skikkelig air-scope på toppen av panseret ser det ut som på profiltegningen.

Bilen ble hetende ZIS 101A-Sport, og ved en offisiell test utenfor Minsk nådde den 162,4 km/t – et godt stykke unna de 180 den var designet for.

Hva som så skjedde vet man ikke. Det ble med det ene eksemplaret, som antakelig ble satt bort i en krok bak fabrikken for å råtne.

Men disse nydelige renderingene viser at det var ikke bare amerikanerne som satt og bygde amerikanske mesterverk. Inspirasjonen spredte seg til de merkeligste områder.